Praktisk utforming

Under arbeidet med partituret ble det tydelig for oss at det som i første rekke  burde organiseres var tidsaspektet. Hvor mange skal spille til en hver tid, i hvilke deler skal det prosesseres lyd og på hvilken måte og hvor i høyttalersystemet skal denne lyden distribueres? Samtidig så vi at utøverne trengte noe som gjorde dem trygge på at de hadde oversikt over forløpet, sin egen rolle og forholdet til de andre. Materialet skulle ha en improvisatorisk innfallsvinkel og utøvernes individuelle uttrykk skulle være fremtredende. Løsningen på denne balanseringen ble et spillepartitur hvor utforming ble definert av pragmatiske og praktiske årsaker mer enn hensynet til en ideell representasjon av musikken.
 
Den første delen av verket tar utgangspunkt i en matrise. De seks utøverne lagde en liste med ti spilleteknikker og deretter satte vi opp en tilfeldig matrise som organiserte kombinasjonene av materialet. Vi inkluderte spilleteknikk 0 for alle (stillhet). Så spilte vi alle variantene og valgte de vi syntes fungerte best. Deretter satte vi dem i en rekkefølge med en fiksert dynamikk. Spillepartituret ble her en tidsdistribuert liste hvor hver enkelt utøvers stenografiske versjon av sin egen spilleteknikk gir en huskeliste for forløpet. Denne delen gir ulike bilder av rommet som akustisk scene.
 
Den andre delen av verket er basert på et tekstmateriale, der skriften i seg selv utgjør partituret. Utøverne står fritt til å tolke hvordan de skal bruke teksten som utgangspunkt for utformingen av sin egen stemme. For første gang i stykket er alle utøvere aktivert samtidig, noe som gir et nytt lydlig bilde av rommet.
 
Del tre åpner med et enkelt tonehøydemateriale, en rekke av seks toner som sirkulerer gjennom ensemblet. Her har vi valgt å gi en tekstlig beskrivelse av situasjonen heller enn å definere hva hver enkelt utøver skal gjøre gjennom notasjon. Først setter vi opp tonerekken akkordisk i en langsom del hvor lyden skal omslutte publikum. Materialet distribueres på stadig nye måter og skifter plassering langsomt over en utholdt grunntonerekke. Vi utvider det akustiske rommet med en stor romklang. Rommet vil her kunne oppleves som større enn hva det rent fysisk er. Vi fortsetter med et kort støyparti før tonerekken brukes i en tekstbasert kryssfade mellom de to sangerne plassert på hver sin side av rommet. Verkets coda er et prosessert lydlig tilbakeblikk til første del med frie innspill fra musikerne.